Ikke villig til å ofre alt

Anas Aremeyaw Anas, undercover journalist fra Ghana er så opptatt av å skjerme sin identitet at han skjuler ansiktet under foredrag.

I forrige uke ble Oslo Freedom Forum arrangert for niende gang. Årets tema var «defending democracy» - forsvare demokratiet.

Blant dem som sto på scenen var det mennesker som selv hadde blitt utsatt for grusomme handlinger eller opplevd at sin nærmeste familie hadde ofret alt for demokratiet og andre menneskers frihet. VI fikk høre historier fra blant annet Iran, Nord-Korea, Burma, Maldivene, Syria, Kina, Zimbabwe, Venezuela, Russland og Tyrkia. De har alle én ting til felles. De er villige til å ofre sitt liv, sin egen glede for å kjempe for at andre skal få et bedre liv nå eller en gang i fremtiden. De aller fleste hadde en eller flere ganger blitt fratatt friheten sin enten på grunn av egen overbevisning eller på grunn av en forelders handling. 

Etter to dager med hjerteskjærende historier sitter jeg igjen med mange tanker. Egne bekymringer føles små og trivielle når ting som tortur, kjønnslemlesting og politiske fanger står på agendaen.

Leyla Hussein fra Somalia opplevde marerittet da hun og søsteren ble kjønnslemlestet som unge jenter av sin nærmeste familie. Nå jobber hun for å stoppe den brutale tradisjonen.

 Leyla Hussain fra Somalia var sju år da det ble arrangert en fest i hennes og søsterens ære. Hun ante ikke hva som skulle skje. Men hun innså at noe grusomt var i gjære da søsteren ga fra seg et umenneskelig hyl i et avlukket rom. Leyla forsøkte å rømme. Men ble innhentet av en rekke kvinner. Disse kvinnene, som hun stolte på, holdt henne nede og utsatte henne for en omskjæring. 

- Ingen kvinner trenger å modifisere noe på kroppen sin, sa hun fra scenen i Oslo Nye Teater. 

Skribentene blir tiet eller drept

Jeg er heldig. Jeg er født i Norge. Jeg er fri. Begge foreldrene mine lever. Barna mine har mat på bordet og får gå på skole. De kan gifte seg med hvem de vil eller ikke gifte seg i det hele tatt. Jeg er skilt, men familien meg godtar meg likevel. Jeg kan bo sammen med kjæresten min uten å føle at jeg synder. Jeg kan melde meg ut av statskirken, uten å få problemer i etterkant. Jeg har en jobb innen journalistikken. Og det er ikke farlig for meg å skrive kritisk om de som styrer landet vårt. 

Forrige uke fikk jeg høre en rekke eksempler på journalister og aktivister som ikke har vært like heldige.

Ahmedur Rashid Chowdhury, eller «Tutul», er en skribent og forlegger fra Bangladesh. Han sørget for at unge progressive skribenter fikk publisert sine artikler. 

- Skribenter og bloggere ble brutalt drept på gata i Bangladesh. I et land hvor sekulære verdier pleide å være viktig. Myndighetene la skylda på skribentenes handlinger. De sekulære skribentene blir nå sensurert. Sosiale medier blir sensurert, fortalte Chowdhury under sin presentasjon i Oslo Nye Teater.

Ahmedur Rashid Chowdhury, «Tutul», måtte til slutt rømme fra Bangladesh på grunn av sin forleggervirksomhet.

Han opplevde at det ble publisert bilder av kontoret hans på nett. Det kom trusler om at kontoret skulle bombes. Og han ble anbefalt å legge ned sitt virke.

«Bangladesh er ikke egnet for slike diskusjoner» sa myndighetene til ham.

- Jeg nektet å gi opp likevel. 

En skygge av seg selv

I oktober 2015 ble han og flere andre sekulære bloggere og skribenter angrepet med machéte. Han overlevde såvidt og sliter med en rekke skader i etterkant.

- Jeg hører nesten ikke, sover nesten ikke. Jeg er en skygge av meg selv. Men jeg lever og puster, fortalte han.

Chowdhury bor nå i Norge og har sluttet å se seg over skulderen. 

- Mange av mine kollegaer var ikke så heldige. Jeg kunne tiet stille nå som jeg lever i sikkerhet, men det nekter jeg å gjøre. Jeg ble tvunget til å forlate hjemmet mitt, men jeg kan ikke stoppe arbeidet for å frigjøre folket mitt. 

Sjikanert og truet

Ghanesiske Anas Aremeyaw Anas hadde ansiktet sitt skjult bak perlelagte frynser, for å skjule sin identitet. I sitt journalistiske virke går han «undercover» for å avsløre blant annet korrupsjon, elendige arbeidsforhold, og forholdene for psykisk syke i Ghana.

Karikaturtegneren Xavier Bonilla «Bonil» opplevde trusler direkte fra presidenten i Ecuador. I 2013 ble han den første personen som ble tiltalt for å ha brutt en kontroversiell lov som skulle regulere hva media kunne og ikke kunne gjøre. 

Guillermo Fariñas Hernández startet et nyhetsbyrå i 2003 for å sette lys på forholdene for politiske fanger på Cuba. I 2006 sultestreiket han i sju måneder for å protestere mot internettsensuren i landet. 

Jeg har ansvaret for Nettavisens debattseksjon, som består av en rekke samfunnsengasjerte personer som skriver om tema de brenner for, enten det er politikk, innvandring, integrering, kjønnskamp og religion. De kan skrive innlegg uten å risikere å bli fengslet for sine meninger. Men også her til lands opplever man sjikane og trusler, spesielt når det gjelder kvinner som skriver kritisk om religion, som Mina Bai, Æsæl Manouchechri og Lily Bandehy

Wai Wai Nu ble fengslet som 18-åring.

Fengslet på grunn av farens standpunkt

Wai Wai Nu fra Burma (Myanmar) var bare 18 år da hun og moren og søsteren ble fengslet. Årsaken var at hennes far Kyaw Min var ble innvalgt i parlamentet for opposisjonen, og naturlig nok støttet Aung San Suu Kyi.  I tillegg er familien rohingyaer, en etnisk minoritet med islam som religion.

Wai Wai og familien ble dømt til 17 års fengsel. Faren fikk 47 år. 

I kvinnefengselet møtte hun en rekke kvinner som var dømt til et liv bak murene, uten noen god grunn.

- Det verste var å være uten håp eller fremtid, fortalte hun til Oslo Freedom Forum.

I 2012 ble hun og en rekke andre politiske fanger løslatt. Da hadde hun sittet fengslet i sju år. 

Antonietta Ledezma fra Venezuela.

Antonietta Ledezma er aktivist fra Venezuela. Hun er datter av ordføreren i Caracas Antonio Ledezma. Han ble fengslet i 2015 etter at han ble anklaget for å konspirere for å avsette regjeringen i Venezuela. Antionetta jobber for å få løslatt sin far og jobber for å få innført demokrati i Venezuela. 

En rekke av foredragsholderne snakket om å bli forfulgt, trakassert, truet. Å være aktivist eller familie til en aktivist er altoppslukende og selvoppofrende.

Man får lyst til å hjelpe til. Bidra til at verden blir bedre. At mennesker får det bedre der de er. Samtidig fikk alle historiene meg til å tenke: 

Er jeg et dårlig menneske fordi jeg ikke er villig til å ofre egen lykke for andres velferd?

Det er vanskelig å svare på hvilken historie som berørte meg mest. Noen av historiene var så ufattelig grufulle at man egentlig ikke vil tro at de er sanne. Og noen av historiene ga håp. 

En helt vanlig person

- Det er lett å drepe noen i krig. Det vanskelige er å redde noen, sa Abdulrahman Almawwas, visepresident i Syrian Civil Defense (White Helmets)

De var en rekke bygningsarbeidere, taxisjåfører, bakere og studenter som ville hjelpe samfunnet. De dro dit røyken steg oppp og bygninger lå i ruiner, 

Vi var bakere, bybbbgsarbeidere, taxisjåfører og studenter Vi ville redde familiene og samfunnet vårt. Vi ville dra der røyken drev opp og bygninger på i ruiner

- 3000 frivillige har reddet 92.000 liv. Vi dokumenterer og rapporterer fra Syria, i tillegg til å hjelpe og gjenoppbygge. Vi er nøytrale. Likevel blir vi systematisk angrepet og i tillegg utsatt for «fake news» for at støtten vi får skal bli stoppet, fortalte han i Oslo Nye Teater. 

Det var ikke gitt at Almawwas skulle bli en aktivist.

- Jeg var bare en helt vanlig person da krigen startet. Jeg ville studere til en master og så gå videre med livet mitt. Men jeg måtte ta en avgjørelse og stå på rett side. Jeg gjør mye mer for samfunnet mitt ved å gjøre dette. 

Alle foto: Oslo Freedom Forum

Elevene må kopiere skolebøker for hånd

Tredjeklassingen bruker minst 20 minutter ekstra på å kopiere tekst fra en bok til en annen. For at skolen skal spare penger?

Et nytt skoleår er godt i gang. Nytt av året for min del er at to barn i stedet for ett skal guides gjennom lekser. Førsteklassingen skal allerede gjennomføre leselekser, i tillegg til å øve på ukens bokstav. Greit nok. Det krever mye å få en snart seks år gammel gutt til å konsentrere seg om lekser etter en lang dag. Men sånn er det nå engang. Ettermiddagene er ikke lenger bare lek og gøy. 

Det som fikk meg til å stusse var det som sto i lekseboka til tredjeklassingen: Engelskleksen var å svare på en fem-seks spørsmål av typen «What day is it today?» og «Which month is it?» 

Åtteåringen har en egen oppgavebok i engelsk. Men å skrive svarene direkte i den? Nei det skulle de ikke. Derimot skulle alle spørsmålene kopieres over i en kladdebok og SÅ skulle spørsmålene besvares. I tillegg kom en mattelekse der hun skulle lage en matteoppgave og skrive ned den (tekstoppgave).

Resultatet denne tirsdags ettermiddagen var at åtteåringen brukte halvannen timer på lekser etter å ha vært på skole/SFO  fra 07.30 til 16.00.

- Ikke for å spare penger

Usikker på om dette er vanlig praksis eller et engangstilfelle resulterte i en telefon til skolens rektor. Han forklarer at 1. og 2. klasse bruker engangsbøker (eller kopierte ark av arbeidsbøker, er min erfaring fra tidligere år). Men at fra tredjeklasse og oppover brukes engangsbøker som flergangsbøker. Kopieringen av oppgavene er skrivetrening hevder han. 

- Det skal tilpasses eleven. Hvis han eller hun sliter med skrivingen, vurderes andre metoder. Men stort sett har tredjeklassinger gode nok skriveferdigheter. 

Jeg spør om dette gjøres for at skolen skal spare penger, men det avviser han. 

- Det er ikke de store summene å spare på dette.

Heller ikke miljøhensyn skal være en begrunnelse. 

Så da sitter vi altså igjen med skrivetrening. 

Sorry, men den kjøper jeg ikke.

Hvor mye læringsutbytte får de av å kopiere over denne teksten? Det høres mer ut som en straff enn læring. Lekser på dette nivået skal ikke erstatte det de lærer på skolen, men være en repetisjon og la foreldrene bli involvert i skolehverdagen. Da må mengden være overkommelig i hverdagen. 

Innlegget fortsetter under bildet. 

Åtteåringen startet kopieringen av siden mens mor laget middag. Noe som resulterte i at hun også kopierte bokens innholdsfortegnelse.

Slutt på leksehjelp

For alle småbarnsforeldre er det ikke nok timer i døgnet som det er. Mine to barn har hver sin fritidsaktivitet som binder opp to av hverdagene. Lekser for begge barna tar fort halvannen til to timer til sammen. Så skal det lages middag osv. osv.

Som pendlende mor med deltidsomsorg for barna er det enda mer hektisk. Barna har lange dager på skole og SFO, og det er lite jeg kan gjøre for å endre på det, uten å gå betydelig ned i lønn. Tidligere var det slik at de minste elevene kunne få leksehjelp på skolen og dermed gjøre lekser i SFO-tida og dermed ha mer fri på ettermiddagene. 

Etter at Opplæringsloven  ble endret i 2014, sier loven nå:

«Kommunen skal tilby leksehjelp, jf. opplæringslova § 13-7a, med til saman åtte timar kvar veke til elevar i grunnskolen. Dei åtte timane fordelast fritt på årstrinna slik kommunen avgjer. Formålet med leksehjelpa er å gi eleven støtte til læringsarbeidet, kjensle av meistring og gode rammer for sjølvstendig arbeid. Leksehjelpa skal og medverke til å utjamne sosial ulikskap i opplæringa.»

På vår aktuelle skole er det nå de eldste som tilbys leksehjelp.

Personlig er jeg for leksefri skole. Eleven har lange og krevende dager og trenger fri til å hvile, ha fritidsaktiviteter eller være med venner. 

Noen bruker Ipad

Ifølge skolens rektor er 30 minutter lekser passende for en tredjeklassing. Etter to uker med lekser kan jeg ikke se at leksene har blitt gjennomført så raskt en eneste dag. 

En svært uhøytidelig spørreundersøkelse blant mine knappe 600 Facebook-venner viser at dette med skolebøker og lekser er en problemstilling mange kjenner seg igjen i. Hvordan det praktiseres varierer svært mye. 

  • I Vestfold-kommunene Tønsberg og Holmestrand og i Vestby i Akershus må elevene kopiere tekst over i egen kladdebok.
  • I Sandefjord henger bøkene såvidt sammen etter ha blitt brukt igjen og igjen. 
  • I Volda skrives svarene inn i en kladdebok, men spørsmålene kopieres ikke. 
  • I Sandnes og Tromsø får de skrive rett inn i oppgaveboken. 
  • I Drammen og i Bærum får elevene egne Ipad'er som de bruker i stedet for skolebøker. 

En lærervenn skrev følgende kommentar: 

«Merk dere at når politikere satser på skole så er det sjelden penger med i bildet. Det handler mest om å presse ansatte og elever til å få enda mer innhold og målbare resultater (hva skjedde med den generelle delen av læreplanen som må sies å være den absolutt viktigste delen?) ut av stadig knappere rammer ved hjelp av stadig flottere fyndord. Hilsen en som har vært i skolen en del år.»

Jeg mener fortsatt at skolen (les kommunen) gjør dette for å spare penger. Resultatet blir slitne barn som får enda mindre dyrebar fritid og frustrerte foreldre.

 

 

Et homofilt forbilde i KrF

Oslo pride 2016. Foto: Jørgen Berge/Nettavisen

Kommunikasjonssjefen i Kristelig Folkeparti, Mona Høvset, bekjentgjorde på Facebook i helgen at hun er homofil samboer.

Nettavisen valgte å lage en sak på det etter at avisen Dagen først omtalte forholdet. Holdninger til homofili er en kjernesak for KrF, og som kommunikasjonssjef er det relevant for folk å vite om. 

Tidligere i sommer ble det mye oppstyr da KrFs partileder Knut Arild Hareide valgte å delta i Oslo pride. Han gjorde det for å støtte LHBT-miljøet etter massakren i Orlando i USA. 82 personer meldte seg ut av KrF etter at partileder Knut Arild Hareide deltok på Oslo Pride. Fylkesleder i Hordaland mente deltakelsen er et selvmord for partiet.

Innlegget fortsetter under bloggen. 

KrF-leder Knut Arild Hareide sammen med kona Lisa under årets Oslo pride. Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix

KrFs stortingsrepresentant fra Vestfold, Anders Tyvand, støttet Hareide på Facebook og fulgte opp støtten i et intervju med Tønsbergs Blad. 

«Jeg er kompromissløs på likeverdet mellom mennesker. Det var derfor jeg valgte KrF. Derfor blir denne saken så viktig.»

Tyvand gjorde klart at han var stolt av sin partileder siden han vet at han står for det han mener i saken.

- Vi har flere både ansatte og tillitsvalgte i KrF som er homofile, og jeg tror det oppleves uproblematisk for både dem og partiet, sier Tyvand da undertegnede spurte ham om saken i forbindelse med dette innlegget. 

Innlegget fortsetter under bloggen. 

Trondheim 20150508.KrFs landsmøte 2015.Stortingsrepresentant Anders Tyvand under KrFs landsmøte.Foto: Ned Alley / NTB scanpix
Anders Tyvand, KrF. Foto: Ned Alley/NTB Scanpix

At både Hareide og Tyvand støtter homofile skulle bare mangle. Å være homofil i 2016 er langt fra kontroversielt, og det bør det heller ikke være i et parti som har slagordet «menneskeverd i sentrum». Samtidig er det litt trist at det fortsatt er en sak hvem noen elsker. 

Jeg var selv tilstede under Oslo pride i år. Det var første gangen jeg besøkte arrangementet og det var en fantastisk opplevelse. Fortsatt er det sånn at homofile i Norge trenger en slik dag. Men den burde strengt talt ikke være nødvendig.

Mitt håp for fremtiden er at vi snart slutter å skrive om hvem som kommer ut som homofile. At menneskers seksualitet slutter å ha en betydning i hans eller hennes offentlige rolle. For ærlig talt, burde vi ikke slutte å bry oss nå?

Kommunikasjonssjefen i Kristelig Folkeparti, Mona Høvset, bekjentgjorde på Facebook i helgen at hun har en homofil samboer.
 

#oslopride #prideparade #oslofagottkor

En video publisert av Siv Elisabeth Limkjær (@pinupsiv)

Har kvinner for stor makt i voldtekts-debatten?



Samfunnsdebattant Elin Ørjasæter fikk en del tyn da hun i forrige uke skrev innlegget «Det er på tide å gjenreise forskjellen på fyllerør og voldtekt»

I første avsnitt skriver hun: «Jeg hadde faktisk glemt det, men jeg ble voldtatt noen ganger som tenåring. Voldtekt etter dagens juridiske forståelse. Det var ingen Hemsedal-opplevelse med tre menn mot en jente på overdose. Nei, det var sex mellom noenlunde jevnbyrdige personer der begge var overstadig beruset.»

Hun snakker altså ikke om Hemsedal-saken, men alle sakene der kvinner hevder seg voldtatt, kanskje fordi store alkoholmengder har gjort gårsdagen litt uklar.

Jeg leste innlegget og tenkte: Ørjasæter har noen gode poeng. Er det for lett å rope voldtekt?

Liza Arntzen fra Dixi og Hanne Kristin Rohde som har jobbet 25 år i politiet har kommet med et motsvar til Ørjasæter der de skriver:

«Det finnes ingen gråsoner mellom frivillig sex og voldtekt. Det er faktisk slik at dersom kvinnen ikke uttrykkelig samtykker eller hun ikke er i stand til å avgi et troverdig eller frivillig samtykke, da må mannen holde seg unna.»

Les også: Voldtekt: Uheldig fyllerør eller grov kriminalitet?

Intensjonen bak dette er sikkert god. Men mener de at når to mennesker ligger i en seng, pulsen er høy og kanskje er promillen det samme, at mannen skal måtte forsikre seg om at kvinnen faktisk vil ha sex? Må han spørre rett ut: Skal vi ha sex nå? Må han få henne til å skrive en kontrakt, eller ta opp samtalen på telefonen?

Nå snakker jeg ikke om tilfeller hvor den ene parten er så dopet eller så full at personen er nærmest bevisstløs. Jeg snakker om tilfeller der begge parter er mer eller mindre like beruset (og kåte).

Les også: Kvinner skal ikke stenges inne i bur

Går jeg til sengs med en mann og blir liggende og kline med klærne halvveis av. Ja da kan du ta det for gitt at jeg er med på moroa.

Det skal ikke være sånn at en mann skal være redd for å ligge med en dame, fordi hun ikke er 100 prosent edru.

Som en skriver i kommentarfeltet på Arntzens og Rohdes innlegg:

«Hva hvis jenta har gitt eksplisitt samtykke til sex, for deretter få blackout dagen derpå og anklage en uskyldig gutt for voldtekt? Hva om det skjedde din 16 år gamle sønn?»

Jeg har snakket med menn som mener at menn i større eller mindre grad har fått en underbevisst følelse av å selv være voldtektsmenn. Og at dagens lovgivning ødelegger menns seksuelle selvtillit. Den gir rett og slett for mye makt til kvinner og menn blir redde for å ha sex. Noe som går utover seksualiteten og til syvende og sist gjør det vanskelig å være i et forhold.

Er det sånn vi vil ha det? At menn føler seg kastrerte eller mistenkeliggjort? Nå alt kan tolkes som et overgrep blir man jo til slutt redd for å ha sex. Skulle en mann bli uskyldig dømt for voldtekt er det utrolig ødeleggende for resten av livet.

Hvorfor er det ingen som forsvarer menn i voldtektsdebatten? Jeg snakker ikke om voldtektsmenn, men den vanlige mannen med et helt normalt syn på kvinner og sex.

Jeg som kvinne kan slippe unna med det aller meste. Jeg kan klå en ukjent mann på rumpa eller i skrittet ute på byen. Og hadde jeg hatt sex med en overstadig beruset mann (jo vanskelig det enn er) hadde jeg ikke blitt beskyldt for voldtekt dagen etter. Selv om jeg burde bli det.

Jeg har aldri blitt voldtatt. Og jeg forsøker virkelig ikke å bagatellisere opplevelsene til dem som har blitt det. Men vær så snill å ikke ta fra menn (og kvinner) gleden ved sex ved å gjøre akten til noe som etterfølger en kontrakt i tre eksemplarer.

Kvinner skal ikke stenges inne i bur

Å innføre egne kvinnevogner på toget er en fallitterklæring

 

Nyheten om at Tyskland som første land i Europa innfører egne kvinnevogner har fått massiv oppmerksomhet i europeiske medier. Foreløpig er det tyske Regiobahn som innfører en egen kvinnevogn på sine tog mellom Leipzig og Chemnitz. Men er dette bare begynnelsen på å stenge kvinner inne for å «beskytte» dem. Den britiske politikeren Jeremy Corbyn har også foreslått at det samme innføres i Storbritannia.

Og det gjør meg forbanna. Jeg pendler opp mot tre timer med tog hver dag. Ikke en eneste gang har jeg hatt et ønske om en togvogn kun for kvinner. Stillevogna digger jeg, for jeg vil sove på morgenen. Jeg kunne også ønske meg en egen treningsvogn, for å utnytte tiden bedre, men kvinnevogn? Der går grensen.

I august 2015 intervjuet jeg den indiske fotografen Anushree Fadnavis som dokumenterer livet ombord i kvinnevognene på toget i Mumbai i India.

Under et av bildene hun har delt på Instagram skriver hun:

«Nok en gang kom en mann seg inn i kvinnevognen idet han forsøkte å komme seg på toget i fart. Det var to politimenn i vognen og de tok tak i det. Mannen ba om unnskyldning og fortalte at han hadde blitt jaget av en gruppe menn som stjal lommeboken hans og slo ham. Han gikk av på neste stasjon og alt var ok igjen. det er mulig han snakket sant, men hva hadde skjedd om politiet ikke var der? Hadde vi følt oss trygge da?»

Jeg ble den gangen provosert over at det er behov for en egen kvinnevogn i India. Men for Anushree var dette en stor trygghet. Vi snakker om et land hvor det ifølge National Crime Records Bureau ble meldt om 24.923 voldtekter i 2012. Det er mer enn 68 voldtekter hver dag. Jeg understreker at dette kun er rapporterte voldtekter, mørketallene er trolig enorme.

Jeg skrev den gangen et blogginnlegg om hvor trygg jeg føler meg på norske tog : «Siden jeg ikke er så flink til å få nok søvn om natta, passer jeg på å sove litt på toget. Da er det fram med puta, på med beroligende musikk på øret og legge setet bakover. Jeg trenger ikke være redd for at sidemannen på toget skal voldta meg, rane meg eller andre grusomme ting. Uansett hvilken nasjonalitet eller religion denne mannen måtte ha. Ikke én eneste gang i løpet av det siste året har jeg vært redd for at en mann skal gjøre meg noe om bord i toget. For meg er en togvogn et av de tryggeste stedene jeg kan være.»

Bloggen fortsetter under bildet.


 

Jeg hadde ikke i min villeste fantasi trodd på deg om du fortalte at et halvt år senere kommer disse kvinnevognene til Europa. Er vi kvinner små skjøre glassfigurer som må settes på pidestall? Eller seksuelle vesener som må plasseres i bur for å beskyttes mot menns attrå?

I forbindelse med den iranske revolusjon i 1979 opplevde kvinner et stort tilbakeslag. Prestestyret fjernet en rekke kvinner fra sine embeter. Kvinner fikk forbud mot å utføre visse arbeidsoppgaver. Ekteskapsalderen ble satt ned til ni år og kvinneidealet var en hjemmeværende hustru og mor som mennene bestemte over. Kvinnene måtte også dekke til kroppen sin. Det ble også gjennomført en total kjønnssegregering på busser og på skoler.

Her til lands har det så langt ikke vært snakk om egne togvogner for kvinner. Men kanskje kommer det snart. Kvinner blir bedt om å ikke gå alene på kvelden, ta taxi og ikke drikke seg for fulle.

Hijabentusiaster begrunner bruken av hijab med religion også når det gjelder bruk på små jenter. Sannheten er at ikke finnes ingen teologisk begrunnelse eller tradisjon i islam for barnehijab. I koranen står det at kvinner skal senke sine blikk for ikke å friste menn. Tildekning med for eksempel hijab skal gjøres for å være sømmelig, og begrense hvem som kan se kvinnens skjønnhet.

Vi kvinner er ikke vandrende fristelser. Og menn er ikke dyr. Vi klarer helt fint å leve i sameksistens, også på toget. Innvandringsmotstandernes hylekor om å beskytte kvinnene mot overgrep fra de «farlige» muslimene og Odins Soldater skal ikke skremme meg. Jeg skal fortsatt sove på toget uten pepperspray i hånda og jeg kommer fortsatt til å gå tur alene i kveldsmørket.

Vi er ikke kommet dit at europeiske kvinner skal måtte dekke seg til og ha mannlig anstand hver gang hun går ut døra.

 

 

Hvordan skal jeg komme meg gjennom vinteren uten å ta livet av meg selv?

Jeg (later som jeg) er helårssyklist. Og jeg hater det!


Det er utrolig lite kledelig med lue under sykkelhjelmen og en litt trang refleksvest utenpå en tykk vinterkåpe. (PS: Pelskanten er IKKE ekte.)

Da jeg startet i jobben som journalist i Nettavisen i fjor høst hadde jeg som mål å sykle gjennom hele året. Jeg er dagpendler fra Tønsberg og bor rundt fire kilometer fra stasjonen. Med rundt et kvarters sykkeltur hver vei, tenkte jeg at det kunne vel ikke være så vanskelig.

Høsten kom og det regnet mye. Da var det på med full regndress. Det var litt kjipt å sykle, men jeg beit tenna sammen og gjennomførte.

Så kom slutten av november. Det var fortsatt bart, men jeg begynte å tenke på å skaffe meg piggdekk. Det kunne bli glatt snart.

Og glatt ble det. Før piggdekkene var kjøpt inn.

Sportsbutikken hadde ikke ledig tid til å sko om hjulene før den kommende helgen. Da jeg kom ut døra denne novembermorgenen yret det litt. Jeg vurderte om jeg skulle gå inn igjen og hente bilnøkkelen i stedet. Men jeg hadde kledd meg for sykling og tok sjansen. Det skulle jeg ikke gjort.

Det viste seg at denne yringen førte til underkjølt regn og det som så ut som bar asfalt var i realiteten holke. Det gikk som det måtte.

Jeg syklet svært sakte ned de bratte bakkene. Jeg kom meg helskinnet ned en gangbru og slapp opp bremsen i svingen (idiot!). Sykkelen forsvant mot venstre og jeg mot høyre på en svært lite grasiøs måte. Jeg landet på hofta, før armen og hodet traff bakken (Ja, jeg brukte hjelm).

Klokka var ikke mer enn 04.40. Jeg skulle ha tidligvakt og måtte rekke 05-toget mot Oslo. Akkurat denne dagen kom det en mann i mot meg, det pleier være lite folk ute så tidlig. Han lurte på om det gikk bra og jeg stotret frem et svar.

Jeg var flau, men hadde egentlig ikke tid til å kjenne etter om det var vondt. For jeg måtte rekke toget mitt.

Inne på toget begynte jeg å kjenne etter. Det var litt vondt her og der, men jeg kom meg på jobb. Klokka 10 måtte jeg kaste inn håndkleet. En legesjekk viste at jeg var forslått og hadde fått en mild hjernerystelse.

Få dager senere var piggdekkene på, men noe var forandret. Jeg følte meg ikke trygg på sykkelen. Skuldrene var oppunder ørene da jeg syket ned bakker, selv om jeg visste innerst inne at jeg ikke ville skli med piggdekk.

Få dager ut i desember ble sykkelen parkert for sesongen og ikke tatt frem før i mars i år.

Jeg skulle gjerne gjort det samme nå. Problemet er at gubben har solgt bilen sin og det egentlig uten å rådføre seg med meg først. Det vil si at vi bare har én bil og han må bruke min. Han jobber 25 minutter unna hjemmet vårt og må i tillegg få barna i barnehagen og på skolen. Så jeg må pent godta den føler jeg.

I forrige uke resulterte det i fire taxiturer og tom lommebok. Jeg har nemlig lært litt. Underkjølt regn, forkjølelse og sykkel er en dårlig kombinasjon. Det fine er nemlig at det ikke går buss når toget kommer til Tønsberg klokka 01 etter kveldsvakt. Det samme problemet har jeg når jeg har tidligvakter og må ta 05-toget. Sånn er det å bo (ifølge osloboere) på «landet».

Da jeg syklet hjem tirsdag ettermiddag denne uken, kom jeg på hvor mye jeg hater å sykle på vinterstid. Det er kaldt, surt og det tar himla lang tid å få på seg lue, votter, refleksvest og overtrekksbukse. Å sykle i nylonstrømpebukse på nullføre er nemlig ikke å anbefale. Dessuten går det innmari sakte med piggdekk.

Ikke minst ligger det i bakhodet hele tiden at det kan være glatt rundt neste sving. Jeg blir feig og utrygg.

Vanligvis kan jeg ta bussen til toget. Men i neste uke har jeg ikke noe valg. Jeg har tidligvakt igjen og må rekke 05-toget. Det betyr at jeg må finne frem sykkelen igjen og håpe på det beste. Lommeboka er om mulig enda tommere få dager før desemberlønna kommer, så taxi kommer ikke på tale.

Gubben har etter mye om og men bestilt seg ny bil. Men den kommer selvsagt ikke før i mars. Lenge etter at snøen (forhåpentligvis) er borte.

I løpet av vinteren har jeg fire-fem tilfeller av vakter hvor det ikke går buss enten før eller etter togturen. Da er det bare å ikle seg lag på lag med klær og håpe på det beste.

Hvis jeg ikke kommer på jobb en dag i løpet av vinteren, ligger jeg sikkert i en grøft et sted i tussmørket og venter på at noen skal finne meg.

 

Hvorfor lar vi oss lure gang på gang?

Etter å ha vært togpendler i nesten ett år innså jeg at et liv på skinner ikke nødvendigvis er en sunt liv. Det kan veldig fort bli ganske så stillesittende. Nesten halvannen time sittende i togsetet og deretter opp mot sju og en halv time i kontorstolen før det er nye halvannen time i togsetet.

Etter at alle huslige gjøremål er unnagjort og barna er lagt var det veldig fristende å bare innta horisontalen på sofaen før det var leggetid. Trening? Nei det orket jeg ikke.

Når du er på farten/jobb i 12 timer blir du også sulten. Spesielt når du går forbi Narvesen eller 7 Eleven og de selger sjokolade-croissanter (jeg elsker sjokolade-croissanter) til ti kroner stykk når de kjører en av de mange kampanjene. Og en brus med over 25 sukkerbiter i til under 25 kroner. Fortsatt er det sånn at jo mer sukker og fett det er i en vare, jo oftere er det tilbud på den.

Hvorfor er det fortsatt sånn i 2015? Og hvor går forbrukerne, meg selv inkludert, i fella alt for ofte? Ifølge Narvesen har salget av croissanter økt med 330 prosent det siste året. Samtidig har salget av bakeprodukter økt med 60 prosent i kjeden. Kaloriinnholdet i én croissant med sjokolade tilsvarer en sunn, mettende lunsj. Som småbarnsmor lar jeg ikke barna få proppe i seg sukker på en hverdag. Men meg selv er det liksom ikke så farlig med?

Bloggen fortsetter under bildet.


Foto: Narvesen

Ikke nok med at jeg altså måtte forholde meg til pendlerfradrag når selvangivelsen kom, jeg måtte forholde meg til pendlertillegg også. Ett tillegg jeg absolutt ikke vil ha.

Så hva er løsningen?

Jeg mener den er åpenbar. NSB må innføre treningsvogner.

NSB har jo allerede hatt suksess med sine alternative togreiser: Strikketoget, gitartoget, spøkelsestoget og min favoritt Jan Thomas-toget. Hvorfor ikke innføre treningstoget, eller i alle fall en treningsvogn som gjør at alle togpendlerne kan kaste seg på tredemøllen mens toget suser fordi Skøyen stasjon og være ferdigtrent innen toget ruller inn i Larvik, Skien eller Kongsberg.

En vogn med noen tredemøller, ett par spinningsykler og kanskje et lite hjørne til styrkeøvelser. For en travel småbarnsmor som meg hadde det vært glimrende. Å slippe å måtte velge mellom tid med barna på kveldstid eller dra på trening. Jeg tipper mange andre pendlere hadde satt stor pris på det også.

Men det spørs vel om min drømmevogn noensinne blir en realitet. Det stjeler vel for mye av passasjerkapasiteten. Likevel tror jeg den positive helseeffekten hadde vært stor. Mindre overvekt, færre nakke/skuldre/rygg-problemer og livsstilssykdommer.

Inntil treningsvognen er på plass, har jeg tatt meg selv i nakken. Jeg bruker omtrent like lang tid på å sykle de fire kilometerne til stasjonen som jeg bruker på å ta bussen. Det er 40 kilometer på sykkelen hver arbeidsuke. Det er ikke spesielt fristende å sykle i øs pøs regnvær klokka 05.30, men da får jeg jo tatt i bruk den smarte regnbuksa, som endelig passer igjen!


Det er ikke så glamorøst å sykle i regnet. Men du verden så god samvittighet du får etterpå.

Dessuten har jeg bestemt meg for å droppe turen innom kiosken og heller kjøpe et eple på nærbutikken på andre siden av gata når blodsukkeret begynner å synke og det fortsatt er to timer igjen til lunsj. Nå tror du kanskje at jeg har blitt sunnhetsfreak som bare skal snakke om superfood, hvetegress og hva alt det som skal være så sunt nå heter? 

Jeg skal ikke det. Jeg drikker fortsatt en sukkerfri Red Bull hver morgen i det sekundet jeg har kommet inn på kontoret. Og unner meg noen ruter sjokolade på lørdagskvelden.

Hvem har bestemt at jeg som kvinne ikke kan pendle?

 I løpet av ett år som togpendler har jeg sittet 36.800 minutter på toget, gitt at toget aldri hadde vært forsinket. Det tilsvarer 613 timer, eller 25,5 døgn om du vil. Nesten en hel måned i løpet av året i løpet av ett år tilbringer jeg på de 99 kilometerne mellom Tønsberg og Oslo.

Hva har jeg egentlig brukt all den tida på?

På ettermiddagen er det alt fra surfing på mobilen, lese en bok på Kindle eller gamlemåten eller se ut vinduet og løse verdensproblemer. Alt med musikk på øret.

Da jeg fortalte folk at jeg skulle begynne å jobbe i Oslo, fikk jeg den samme reaksjonen av ganske mange. Hvordan skulle jeg få familielivet til å gå opp med pendlingen?

Hva med henting og levering i barnehage? Hva gjør du når du jobber kveldsvakt?

Bloggen fortsetter under bildet.


Er jeg en dårlig mor fordi jeg sitter tre timer på et tog hver dag?

Svaret mitt var enkelt. Jeg har en mann som er veldig flink til å trå til på hjemmebane, og dette er noe vi har diskutert mye før jeg takket ja til jobben i Nettavisen. Og det er ikke automatisk sånn at det er jeg som henter og leverer i barnehagen selv om jeg er kvinne. Det er utrolig gammeldags å tenke sånn og jeg merker jeg fortsatt blir så provosert.

Hjemme hos oss har vi på enkelte områder helt omvendte kjønnsroller, mens vi på andre områder er veldig tradisjonelle. Min mann henter og lever i barnehage/SFO og har full kontroll på det i tillegg til klesvasken, noe han også gjorde før jeg begynte å pendle. Jeg er den som tar meg av ting som selvangivelse, forsikringer osv. Men han klipper også gresset og freser oppkjørselen fri for snø mens jeg lager middag.

Bloggen fortsetter under bildet.


Familien min består av to likeverdige (gale) voksne. Ingen av oss er  en bedre omsorgsperson enn den andre.

 

I 2012 gjennomførte Transportøkonomisk Institutt en undersøkelse om langpendling inn til Oslo, hvor hoveddelen av undersøkelsen dreide seg om pendlere med en avstand på 80-160 kilometer til Oslo sentrum.

I undersøkelsen kom 73 prosent av svarene fra menn og den viser at minst to av tre pendlere er menn i alle regioner i undersøkelsen.

Fikk alle disse mennene de samme spørsmålene om familielivet da de startet å pendle? Kan jeg ikke tenke meg.

70 prosent av pendlerne er 40 år og eldre. 23 prosent er i min aldersgruppe 30-39 år.81 prosent av pendlerne er gift eller samboere. Andelen single er høyere blant kvinnelige pendlere.

Bloggen fortsetter under illustrasjonen.




Illustrasjon: Transportøkonomisk Institutt.

En av konklusjonene i undersøkelsen provoserer meg kraftig.

«At det er flere menn enn kvinner som pendler har trolig sammenheng med omsorgsforpliktelser.»

Har ikke menn omsorgsforpliktelser?

Videre sier undersøkelsen at rundt halvparten av pendlerne bor sammen med barn under 20 år, 16 prosent har barn under fem år, meg selv inkludert.

Bare 41 prosent av pendlerne har barn og da konkluderer undersøkelsen med følgende:

«Dette viser at å kombinere omsorg for barn med pendlerliv kan være vanskelig.»

Hæ?

Når sluttet menn å ha omsorg for sine barn? Mener virkelig forfatterne av undersøkelsen at menn ikke kan ta seg av barn? Tror de barna mine går for lut og kaldt vann selv om jeg ikke er hjemme?

En far kan etter mitt syn være en like god eller også en bedre omsorgsperson enn en mor. Jeg føler jeg og mannen min utfyller hverandre på det punktet og gir omsorg på hver vår måte.

Savner jeg å se barna mine på morgenkvisten? Klart det! Men da blir de timene jeg har med dem ekstra verdifulle og jeg er superheldig som får en herlig gjensynsglede hver ettermiddag.

Og de får en fornøyd mor, som har en jobb hun er villig til å bruke to timer til hver dag.

 

Jeg trenger ikke være redd for at sidemannen skal voldta meg

For en liten stund siden kom jeg over Instagram-profilen til indiske Anushree Fadnavis. Hun jobber som fotojournalist og kjører tog til og fra jobb rundt to timer hver dag. Underveis tar hun bilder av kvinnene hun møter.

Jeg og Anushree har mye til felles, selv om vi også er svært forskjellige. Vi er begge (relativt) unge kvinner som jobber med journalistikk og som pendler med toget.


Anushree Fadnavis (27) lager fotodagbok med #traindiaries på Instagram.

 

Les også: Indiske kvinner har egne vogner på toget for å beskyttes mot menn

 

I India har de egne togvogner for kvinner. En vogn hvor ingen menn får komme inn. Jeg chattet med Anushree via Facebook og e-post. Jeg lurte på hva skjer når en mann, med eller uten vilje, går inn i kvinnevognen. Hvordan reagerer kvinnene?

Hun fortalte meg at hun en gang opplevde at en mann kom inn i kvinnevognen mens hun var der alene. Mannen skal ha hoppet på toget i fart (det er ganske vanlig). Selv om dette skjedde på dagtid ble hun livredd. Hun visste at toget ikke ville stoppe på 20 minutter. Nå viste det seg at mannen ikke ville henne noe vondt. Han ba om unnskyldning og satte seg i andre enden av vognen.

- Jeg satt likevel klar med en spiss gjenstand i hånden hele tiden, fortalte hun meg.

(Bloggen fortsetter under bildet.)

Denne mannen, som hadde kommet seg inn i kvinnevognen, ble raskt tatt hånd om av politiet.

 

Nå har det blitt vanlig at det er én politimann i hver kvinnevogn, etter flere hendelser hvor kvinner som har kjørt tog sent på kvelden har blitt ranet og utsatt for overgrep.

Som journalist i Nettavisen har jeg kveldsvakt som en del av turnusen. Da tar jeg gjerne siste tog hjem, like før midnatt. Har jeg tidligvakt tar jeg aller første tog inn mot Oslo klokka 05 på morgenen (natta vil mange si).

Spesielt på pendlertogene om morgenen er kjønnsbalansen rimelig skjev. Det er ikke mange kvinner om bord i togene, spesielt ikke på min alder.

Siden jeg ikke er så flink til å få nok søvn om natta, passer jeg på å sove litt på toget. Da er det fram med puta, på med beroligende musikk på øret og legge setet bakover. Jeg trenger ikke være redd for at sidemannen på toget skal voldta meg, rane meg eller andre grusomme ting. Uansett hvilken nasjonalitet eller religion denne mannen måtte ha. Ikke én eneste gang i løpet av det siste året har jeg vært redd for at en mann skal gjøre meg noe om bord i toget. For meg er en togvogn et av de tryggeste stedene jeg kan være.

Nå har det dessverre helt sikkert skjedd overgrep på norske tog og. Men det kunne like godt skjedd i en park eller andre steder. Poenget er at jeg tror ikke norske kvinner generelt er redde for å ta tog sammen med menn.

Togene i Mumbai kan overhodet ikke sammenlignes med de norske. I hver vogn er det bare noen få sitteplasser. I rushtiden er det så vidt det er mulig å komme seg inn i vognene, og passasjerene står virkelig som sild i tønne. Her snakker vi togturer som kan vare i flere timer.

(Bloggen fortsetter under bildet.)

Kvinnevognene i Mumbai er ikke akkurat komfort-vogn.

Vi har vel også sett bildene av togene i India hvor mange mannlige passasjerer henger utenfor toget fordi det er helt fullt inne. Ikke så rart siden togene bare i Mumbai transporterer 7,5 millioner reisende hvert eneste dag og er den travleste kollektivtrafikken i verden. NSB hadde 63,4 millioner passasjerer i hele 2014. I Mumbai kommer de opp i det tallet på i underkant av ni (!) dager.

Kanskje vi ikke skal klage på at vi av og til må stå fra Oslo til Drammen? Eller at vi av og til må ta buss for tog?

Selv om jeg ikke ser på egne kvinnevogner som noe positivt, så er det én ting jeg misunner de indiske kvinnene. Det samholdet disse kvinnene har.

Anushree fortalte meg om kvinner som drar i bryllupet til sine «togvenner». Kvinner de bare er sammen med på toget. De feirer høytider sammen, forteller hverandre sine innerste hemmeligheter og tilbereder middagen om bord i toget (kanskje jeg skal begynne med det?).

Jeg tar toget med mange av de samme pendlerne hver eneste dag. Nå sitter jeg stort sett i stillevogna. Hadde jeg forsøkt å begynne å skravle med sidemannen, ville jeg bare fått strenge blikk tilbake.

(Bloggen fortsetter under bildet.)

En typisk fredagskveld på norske tog.

Det hender jeg sitter i de vanlige vognene også. Og det er lite som minner om Mumbai der også. Det nærmeste jeg kommer en samtale med den fremmede ved siden av meg er gjerne «er det ledig her?» Hvorpå vedkommende så vidt svarer «ja» eller bare nikker eller fjerner sekken fra setet.

Faktisk fikk jeg et smil av en av de få andre kvinnelige pendlerne da jeg ventet på bussen i forrige uke. Kanskje hun kan bli min «togvenn»?

Under en indisk festival la Anushree ut en video på Instagram som viste en rekker kvinner kledd i rødt. Kvinnene sang og danset om bord i toget som den naturligste ting i verden.

Kanskje jeg skal prøve det når det nærmer seg jul? Best å vente til 17. mai. Ellers risikerer jeg vel å måtte gå fra Lier stasjon.

 

hits