hits

Bane Nor får sette opp prisen på parkering så det svir

De reisende som har årskort, månedskort eller ukeskort til toget, kan sette fra seg bilen på oppmerkede plasser, nå for 100 kroner i måneden. Foto: Anne Charlotte Schjøll/Tønsbergs Blad

Som togpendler elsker jeg å hate NSB og Bane Nor. Spesielt Bane Nor. Bare navnevalget er nok til å få opp pulsen min. 

Siste trekk fra Bane Nors side er å øke prisen for pendlere som ønsker (les må) parkere på togstasjonene for å komme seg på jobb. For noen uker siden skrev Tønsbergs Blad om sprengt kapasitet ved Tønsbergs stasjon. Hva gjør så Bane Nor for å løse problemet? De dobler prisen for å parkere. Fra 50 til 100 kroner i måneden. Fortsatt veldig billig, og den samme prisen det kostet ved samme stasjon i fjor.

Ved stasjoner med «særlige utfordringer» derimot øker prisen til 250 kroner. Dette gjelder stasjonene  Drammen, Asker, Høvik, Stabekk, Strømmen, Lørenskog og Ski fra og med 2. desember.

De setter altså opp prisen, men langt ifra nok. Skal de først sette opp prisene, får de gjøre det så det svir i lommeboka. 

Jeg er tobarnsmor med delt omsorg. Annenhver uke er derfor et puslespill som ikke alltid går like bra opp.

Bane NOR gjør pendlerparkeringen fem ganger dyrere i Oslo-regionen

Promotion med annonselenker Øker fra 50 til 250 kroner i måneden. Bane NOR setter opp prisen fra 50 til 250 kroner for å parkere i 30 dager ved utfartsparkeringene i Drammen, Asker, Høvik, Stabekk, Strømmen, Lørenskog og Ski fra og med 2. desember. Det er en økning på 400 prosent.

Jeg bor i Tønsberg og har arbeidssted i Oslo, og annenhver uke delvis også på toget. Huset mitt er tre kilometer fra barnas skole og hver morgen må jeg derfor kjøre dem til skolen. De går i andre og fjerdeklasse og begge går på SFO (skolefritidsordning/tilsvarende AKS i Oslo). De har tunge skolesekker, og hver mandag og fredag skal det fraktes digre poser med utetøy, skift og gummistøvler. Jeg kan bare glemme å sykle dit for å si det sånn. 

Dørene til SFO åpner 07.15. Ikke 07 da de ansatte kommer på jobb må vite. Du kommer ikke inn et sekund før tida for å si det sånn. Barna mine trenger tryggheten med at mor (eller far) følger de inn på skolen. Dette tar normalt en tre til fem minutter. 

Det vil si at jeg tidligst forlater skolen 07.20. Inn til Tønsberg stasjon er det fire kilometer. På en fredag tar det meg ti minutter. Alle andre dager fra 15 til 30 minutter avhengig av trafikk og føre. 

Slik så det ut på parkeringen i Tønsberg i januar 2016. Klokka er litt over 07. Foto: Kristin Monstad

Jeg tar som regel et tog som går 08.08, det første jeg rekker på grunn av SFOs åpningstider. Jeg er gjerne på plass 30-40 minutter før togets avgang, ca 07.30 eller litt senere. Da er pendlerparkeringen stappfull (bortsett fra på fredager, da er 60 prosent av plassene ledige). Spesielt etter at det ble satt opp ekspresstog og et ekstra tog til mellom klokka 07 og 08 er det klin umulig å få en plass.  Tidligere måtte man også kjøpe oblat hver måned hos Narvesen. Nå har Bane Nor en egen app for parkering.

Bane NOR femdobler parkeringsavgiften på nesten tomme parkeringsplasser

Promotion med annonselenker Nesten alle parkeringsplassene på Høvik stasjon sto tomme mandag morgen i rushtiden. Likevel femdobles parkeringsavgiften på grunn av "sprengt kapasitet". HØVIK (Nettavisen): - Sprengt kapasitet her? Det er det virkelig ikke. Jeg parkerer her hver dag og jeg har aldri hatt problemer med å finne parkeringsplass, sier Corey Proulx til Nettavisen.

Alternativet til pendlerparkeringen er en kommunal plass rett på oversiden. Der koster det rundt 35 kroner arbeidsdagen å parkere. Ingen upris. Men også denne har vært stappfull i det siste. Da er alternativet å kjøre til en parkering lengre unna. Til 75 kroner dagen. Da begynner det fort å bli litt penger i løpet av en måned. (Nevnte jeg at et månedskort mellom Tønsberg og Oslo koster 2747 kroner?)

Pendler får sjokk når han får høre hvorfor han må betale fem ganger for parkering: - Hva?! Det stemmer ikke!

 

 

 

Ok, det var en lang forklaring av min hverdag på morgenkvisten. Men poenget er altså at det for meg foreløpig ikke er noe alternativ hverken å sykle til stasjonen, eller ta et tidligere tog. Jeg må legge til at da jeg startet å pendle syklet jeg hver dag, også i dårlig vær og i minusgrader. Så skled jeg stygt på vei til 05-toget i november 2015, og turte ikke lenger sykle vinterstid. Deretter gikk jeg gjennom et samlivsbrudd, og måtte dermed begynne å kjøre ungene til skolen på egenhånd annenhver uke. 

Bane Nor rettferdiggjør prisøkningen med følgende: 

«Ved flere av parkeringsplassene våre er kapasiteten sprengt. Nå øker vi parkeringsprisene for å frigjøre parkeringsplasser til dem som virkelig trenger å kjøre bil til stasjonen.» Dette sa direktør stasjoner Knut Ø. Ruud Johansen i Bane NOR Eiendom i forrige uke  til Nettavisen. 

Mandag avslørte Nettavisen derimot at nesten alle parkeringsplassene på Høvik stasjon sto tomme mandag morgen i rushtiden.

Altså, det hjelper da for pokker ikke å sette opp prisen bittelitt, hvis de skal forsøke å skremme kundene sine fra å parkere ved stasjonene. Ikke engang en femdobling er nok til det. Hvis de skal få han eller hun som bor tre minutter unna stasjonen til å slutte å kjøre bil, må prisen minst være 500 kroner i måneden. Eller kanskje de skulle innføre en form for behovsprøving eller krav om en viss avstand mellom hjem og stasjon?

Slik så forresten bilen min ut for ett år siden, da noen hadde brukt den som trampoline mens den sto parkert på pendlerparkeringen. Var «heldig» som hadde fått plass. 

Eller vent? Hva med en helt sprø idé? Sørge for at det er nok parkeringsplasser til alle? Jeg vet ikke om Bane Nor har fått det med seg, men ikke alle bor helt klin inntil en togstasjon. Og vi bor i Norge. Med minusgrader fire måneder i året og regn eller vind mesteparten av året. Og i Tønsberg går det ikke buss hvert femte minutt for å si det sånn, så ikke si at jeg skal ta bussen til stasjonen.

Ønsker staten egentlig at vi skal ta toget? Hva mener du samferdselsminster Ketil Solvik-Olsen? Er dette bra nok? Er det greit å gjøre livet vanskeligere for oss småbarnsforeldre, som allerede er ekstremt presset på tid?

Og jeg har ikke engang nevnt buss for tog i to uker nå. Men det får bli en annen utblåsing. 

Kan ikke rope "boring" hver gang jeg hører en tale


Ikke alt i valgkampen kan være dønn seriøst. Jeg bestemte meg for å utfordre kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen til å snakke om noe annet enn fraværsgrensen og lærertetthet da han besøkte Arendalsuka. 

Er han redd for å bli oppfattet som en gamling som prøver å være morsom på Instagram?

Var han klassens klovn?

Og ikke minst - hva svarer han når han må velge mellom «pest eller kolera» i Nettavisens dilemmaer?

Se videoen øverst i innlegget. 

Les også: Ap-profil kritiserte Siv Jensen for terror-kommentar. Men Støre sa akkurat det samme

Alt om Arendalsuka og Valg 2017 i Nettavisen

Håper de har rett om fremtidens pendling

Kjører vi tog i fremtiden? Eller noe helt annet? Jeg pendler med tog og bruker to timer fra jeg går ut døra hjemmefra i Tønsberg til jeg trekker adgangskortet på jobb i Oslo sentrum. Selve togturen tar «bare» 71 minutter, men så er det til og fra togstasjonene, ventetid og så videre.

Under Arendalsuka arrangerte NSB en samtale om «Fremtidens reise» hvor Geir Isaksen, konsernsjef i NSB, Marius Holm fra Miljøstiftelsen Zero, Tore Tennøe, direktør i Teknologirådet og forfatter og astrofysiker Eirik Newth.

Som togpendler er det veldig interessant å høre hvordan de ser for seg at vi skal reise i fremtiden, men noe konkret var det ikke å få. Men Holm fra Zero mente vi kunne få det som virker som science fiction i dag, kan være en realitet alt om 10-20 år. 

Og hans fremtidsvisjon høres absolutt fristende ut for en litt sliten tobarnsmor, som helst skulle slippe å eie bil. 

En selvkjørende elektrisk «togkupè» (bil) henter deg hjemme på døra og kjører deg til toget. Din «kupé» kobler seg til resten av toget. Når du er fremme der du skal av toget, kobles du fra og denne kupeen frakter deg til målet. Han mente teknologien for å få til dette er mer eller mindre ferdig utviklet. 

Road in the city with autonomous Driverless cars and people walking on the street. In the background skyline skyscrapers.
Illustrasjon: Istock

Les også: MDG har vedtatt utredning av hyperloop til København

NSBs konsernsjef er litt mer konservativ i sine fremtidsvisjoner (se intervju i videoen). Men han åpner for at Elon Musk KAN ha rett når han snakker om hyperoloop, men sikker er han ikke.

Jeg er ikke så opptatt av hvordan jeg kommer meg fra Oslo til Tønsberg i fremtiden. Jeg vet reisen vil være miljøvennlig. Så det viktigste er at den enten går veldig raskt, eller at jeg kan jobbe sømløst på toget/hyperlooopen/flyvende teppe.

 

Ikke villig til å ofre alt

Anas Aremeyaw Anas, undercover journalist fra Ghana er så opptatt av å skjerme sin identitet at han skjuler ansiktet under foredrag.

I forrige uke ble Oslo Freedom Forum arrangert for niende gang. Årets tema var «defending democracy» - forsvare demokratiet.

Blant dem som sto på scenen var det mennesker som selv hadde blitt utsatt for grusomme handlinger eller opplevd at sin nærmeste familie hadde ofret alt for demokratiet og andre menneskers frihet. VI fikk høre historier fra blant annet Iran, Nord-Korea, Burma, Maldivene, Syria, Kina, Zimbabwe, Venezuela, Russland og Tyrkia. De har alle én ting til felles. De er villige til å ofre sitt liv, sin egen glede for å kjempe for at andre skal få et bedre liv nå eller en gang i fremtiden. De aller fleste hadde en eller flere ganger blitt fratatt friheten sin enten på grunn av egen overbevisning eller på grunn av en forelders handling. 

Etter to dager med hjerteskjærende historier sitter jeg igjen med mange tanker. Egne bekymringer føles små og trivielle når ting som tortur, kjønnslemlesting og politiske fanger står på agendaen.

Leyla Hussein fra Somalia opplevde marerittet da hun og søsteren ble kjønnslemlestet som unge jenter av sin nærmeste familie. Nå jobber hun for å stoppe den brutale tradisjonen.

 Leyla Hussain fra Somalia var sju år da det ble arrangert en fest i hennes og søsterens ære. Hun ante ikke hva som skulle skje. Men hun innså at noe grusomt var i gjære da søsteren ga fra seg et umenneskelig hyl i et avlukket rom. Leyla forsøkte å rømme. Men ble innhentet av en rekke kvinner. Disse kvinnene, som hun stolte på, holdt henne nede og utsatte henne for en omskjæring. 

- Ingen kvinner trenger å modifisere noe på kroppen sin, sa hun fra scenen i Oslo Nye Teater. 

Skribentene blir tiet eller drept

Jeg er heldig. Jeg er født i Norge. Jeg er fri. Begge foreldrene mine lever. Barna mine har mat på bordet og får gå på skole. De kan gifte seg med hvem de vil eller ikke gifte seg i det hele tatt. Jeg er skilt, men familien meg godtar meg likevel. Jeg kan bo sammen med kjæresten min uten å føle at jeg synder. Jeg kan melde meg ut av statskirken, uten å få problemer i etterkant. Jeg har en jobb innen journalistikken. Og det er ikke farlig for meg å skrive kritisk om de som styrer landet vårt. 

Forrige uke fikk jeg høre en rekke eksempler på journalister og aktivister som ikke har vært like heldige.

Ahmedur Rashid Chowdhury, eller «Tutul», er en skribent og forlegger fra Bangladesh. Han sørget for at unge progressive skribenter fikk publisert sine artikler. 

- Skribenter og bloggere ble brutalt drept på gata i Bangladesh. I et land hvor sekulære verdier pleide å være viktig. Myndighetene la skylda på skribentenes handlinger. De sekulære skribentene blir nå sensurert. Sosiale medier blir sensurert, fortalte Chowdhury under sin presentasjon i Oslo Nye Teater.

Ahmedur Rashid Chowdhury, «Tutul», måtte til slutt rømme fra Bangladesh på grunn av sin forleggervirksomhet.

Han opplevde at det ble publisert bilder av kontoret hans på nett. Det kom trusler om at kontoret skulle bombes. Og han ble anbefalt å legge ned sitt virke.

«Bangladesh er ikke egnet for slike diskusjoner» sa myndighetene til ham.

- Jeg nektet å gi opp likevel. 

En skygge av seg selv

I oktober 2015 ble han og flere andre sekulære bloggere og skribenter angrepet med machéte. Han overlevde såvidt og sliter med en rekke skader i etterkant.

- Jeg hører nesten ikke, sover nesten ikke. Jeg er en skygge av meg selv. Men jeg lever og puster, fortalte han.

Chowdhury bor nå i Norge og har sluttet å se seg over skulderen. 

- Mange av mine kollegaer var ikke så heldige. Jeg kunne tiet stille nå som jeg lever i sikkerhet, men det nekter jeg å gjøre. Jeg ble tvunget til å forlate hjemmet mitt, men jeg kan ikke stoppe arbeidet for å frigjøre folket mitt. 

Sjikanert og truet

Ghanesiske Anas Aremeyaw Anas hadde ansiktet sitt skjult bak perlelagte frynser, for å skjule sin identitet. I sitt journalistiske virke går han «undercover» for å avsløre blant annet korrupsjon, elendige arbeidsforhold, og forholdene for psykisk syke i Ghana.

Karikaturtegneren Xavier Bonilla «Bonil» opplevde trusler direkte fra presidenten i Ecuador. I 2013 ble han den første personen som ble tiltalt for å ha brutt en kontroversiell lov som skulle regulere hva media kunne og ikke kunne gjøre. 

Guillermo Fariñas Hernández startet et nyhetsbyrå i 2003 for å sette lys på forholdene for politiske fanger på Cuba. I 2006 sultestreiket han i sju måneder for å protestere mot internettsensuren i landet. 

Jeg har ansvaret for Nettavisens debattseksjon, som består av en rekke samfunnsengasjerte personer som skriver om tema de brenner for, enten det er politikk, innvandring, integrering, kjønnskamp og religion. De kan skrive innlegg uten å risikere å bli fengslet for sine meninger. Men også her til lands opplever man sjikane og trusler, spesielt når det gjelder kvinner som skriver kritisk om religion, som Mina Bai, Æsæl Manouchechri og Lily Bandehy

Wai Wai Nu ble fengslet som 18-åring.

Fengslet på grunn av farens standpunkt

Wai Wai Nu fra Burma (Myanmar) var bare 18 år da hun og moren og søsteren ble fengslet. Årsaken var at hennes far Kyaw Min var ble innvalgt i parlamentet for opposisjonen, og naturlig nok støttet Aung San Suu Kyi.  I tillegg er familien rohingyaer, en etnisk minoritet med islam som religion.

Wai Wai og familien ble dømt til 17 års fengsel. Faren fikk 47 år. 

I kvinnefengselet møtte hun en rekke kvinner som var dømt til et liv bak murene, uten noen god grunn.

- Det verste var å være uten håp eller fremtid, fortalte hun til Oslo Freedom Forum.

I 2012 ble hun og en rekke andre politiske fanger løslatt. Da hadde hun sittet fengslet i sju år. 

Antonietta Ledezma fra Venezuela.

Antonietta Ledezma er aktivist fra Venezuela. Hun er datter av ordføreren i Caracas Antonio Ledezma. Han ble fengslet i 2015 etter at han ble anklaget for å konspirere for å avsette regjeringen i Venezuela. Antionetta jobber for å få løslatt sin far og jobber for å få innført demokrati i Venezuela. 

En rekke av foredragsholderne snakket om å bli forfulgt, trakassert, truet. Å være aktivist eller familie til en aktivist er altoppslukende og selvoppofrende.

Man får lyst til å hjelpe til. Bidra til at verden blir bedre. At mennesker får det bedre der de er. Samtidig fikk alle historiene meg til å tenke: 

Er jeg et dårlig menneske fordi jeg ikke er villig til å ofre egen lykke for andres velferd?

Det er vanskelig å svare på hvilken historie som berørte meg mest. Noen av historiene var så ufattelig grufulle at man egentlig ikke vil tro at de er sanne. Og noen av historiene ga håp. 

En helt vanlig person

- Det er lett å drepe noen i krig. Det vanskelige er å redde noen, sa Abdulrahman Almawwas, visepresident i Syrian Civil Defense (White Helmets)

De var en rekke bygningsarbeidere, taxisjåfører, bakere og studenter som ville hjelpe samfunnet. De dro dit røyken steg oppp og bygninger lå i ruiner, 

Vi var bakere, bybbbgsarbeidere, taxisjåfører og studenter Vi ville redde familiene og samfunnet vårt. Vi ville dra der røyken drev opp og bygninger på i ruiner

- 3000 frivillige har reddet 92.000 liv. Vi dokumenterer og rapporterer fra Syria, i tillegg til å hjelpe og gjenoppbygge. Vi er nøytrale. Likevel blir vi systematisk angrepet og i tillegg utsatt for «fake news» for at støtten vi får skal bli stoppet, fortalte han i Oslo Nye Teater. 

Det var ikke gitt at Almawwas skulle bli en aktivist.

- Jeg var bare en helt vanlig person da krigen startet. Jeg ville studere til en master og så gå videre med livet mitt. Men jeg måtte ta en avgjørelse og stå på rett side. Jeg gjør mye mer for samfunnet mitt ved å gjøre dette. 

Alle foto: Oslo Freedom Forum

Elevene må kopiere skolebøker for hånd

Tredjeklassingen bruker minst 20 minutter ekstra på å kopiere tekst fra en bok til en annen. For at skolen skal spare penger?

Et nytt skoleår er godt i gang. Nytt av året for min del er at to barn i stedet for ett skal guides gjennom lekser. Førsteklassingen skal allerede gjennomføre leselekser, i tillegg til å øve på ukens bokstav. Greit nok. Det krever mye å få en snart seks år gammel gutt til å konsentrere seg om lekser etter en lang dag. Men sånn er det nå engang. Ettermiddagene er ikke lenger bare lek og gøy. 

Det som fikk meg til å stusse var det som sto i lekseboka til tredjeklassingen: Engelskleksen var å svare på en fem-seks spørsmål av typen «What day is it today?» og «Which month is it?» 

Åtteåringen har en egen oppgavebok i engelsk. Men å skrive svarene direkte i den? Nei det skulle de ikke. Derimot skulle alle spørsmålene kopieres over i en kladdebok og SÅ skulle spørsmålene besvares. I tillegg kom en mattelekse der hun skulle lage en matteoppgave og skrive ned den (tekstoppgave).

Resultatet denne tirsdags ettermiddagen var at åtteåringen brukte halvannen timer på lekser etter å ha vært på skole/SFO  fra 07.30 til 16.00.

- Ikke for å spare penger

Usikker på om dette er vanlig praksis eller et engangstilfelle resulterte i en telefon til skolens rektor. Han forklarer at 1. og 2. klasse bruker engangsbøker (eller kopierte ark av arbeidsbøker, er min erfaring fra tidligere år). Men at fra tredjeklasse og oppover brukes engangsbøker som flergangsbøker. Kopieringen av oppgavene er skrivetrening hevder han. 

- Det skal tilpasses eleven. Hvis han eller hun sliter med skrivingen, vurderes andre metoder. Men stort sett har tredjeklassinger gode nok skriveferdigheter. 

Jeg spør om dette gjøres for at skolen skal spare penger, men det avviser han. 

- Det er ikke de store summene å spare på dette.

Heller ikke miljøhensyn skal være en begrunnelse. 

Så da sitter vi altså igjen med skrivetrening. 

Sorry, men den kjøper jeg ikke.

Hvor mye læringsutbytte får de av å kopiere over denne teksten? Det høres mer ut som en straff enn læring. Lekser på dette nivået skal ikke erstatte det de lærer på skolen, men være en repetisjon og la foreldrene bli involvert i skolehverdagen. Da må mengden være overkommelig i hverdagen. 

Innlegget fortsetter under bildet. 

Åtteåringen startet kopieringen av siden mens mor laget middag. Noe som resulterte i at hun også kopierte bokens innholdsfortegnelse.

Slutt på leksehjelp

For alle småbarnsforeldre er det ikke nok timer i døgnet som det er. Mine to barn har hver sin fritidsaktivitet som binder opp to av hverdagene. Lekser for begge barna tar fort halvannen til to timer til sammen. Så skal det lages middag osv. osv.

Som pendlende mor med deltidsomsorg for barna er det enda mer hektisk. Barna har lange dager på skole og SFO, og det er lite jeg kan gjøre for å endre på det, uten å gå betydelig ned i lønn. Tidligere var det slik at de minste elevene kunne få leksehjelp på skolen og dermed gjøre lekser i SFO-tida og dermed ha mer fri på ettermiddagene. 

Etter at Opplæringsloven  ble endret i 2014, sier loven nå:

«Kommunen skal tilby leksehjelp, jf. opplæringslova § 13-7a, med til saman åtte timar kvar veke til elevar i grunnskolen. Dei åtte timane fordelast fritt på årstrinna slik kommunen avgjer. Formålet med leksehjelpa er å gi eleven støtte til læringsarbeidet, kjensle av meistring og gode rammer for sjølvstendig arbeid. Leksehjelpa skal og medverke til å utjamne sosial ulikskap i opplæringa.»

På vår aktuelle skole er det nå de eldste som tilbys leksehjelp.

Personlig er jeg for leksefri skole. Eleven har lange og krevende dager og trenger fri til å hvile, ha fritidsaktiviteter eller være med venner. 

Noen bruker Ipad

Ifølge skolens rektor er 30 minutter lekser passende for en tredjeklassing. Etter to uker med lekser kan jeg ikke se at leksene har blitt gjennomført så raskt en eneste dag. 

En svært uhøytidelig spørreundersøkelse blant mine knappe 600 Facebook-venner viser at dette med skolebøker og lekser er en problemstilling mange kjenner seg igjen i. Hvordan det praktiseres varierer svært mye. 

  • I Vestfold-kommunene Tønsberg og Holmestrand og i Vestby i Akershus må elevene kopiere tekst over i egen kladdebok.
  • I Sandefjord henger bøkene såvidt sammen etter ha blitt brukt igjen og igjen. 
  • I Volda skrives svarene inn i en kladdebok, men spørsmålene kopieres ikke. 
  • I Sandnes og Tromsø får de skrive rett inn i oppgaveboken. 
  • I Drammen og i Bærum får elevene egne Ipad'er som de bruker i stedet for skolebøker. 

En lærervenn skrev følgende kommentar: 

«Merk dere at når politikere satser på skole så er det sjelden penger med i bildet. Det handler mest om å presse ansatte og elever til å få enda mer innhold og målbare resultater (hva skjedde med den generelle delen av læreplanen som må sies å være den absolutt viktigste delen?) ut av stadig knappere rammer ved hjelp av stadig flottere fyndord. Hilsen en som har vært i skolen en del år.»

Jeg mener fortsatt at skolen (les kommunen) gjør dette for å spare penger. Resultatet blir slitne barn som får enda mindre dyrebar fritid og frustrerte foreldre.