Hvordan skal jeg komme meg gjennom vinteren uten å ta livet av meg selv?

Jeg (later som jeg) er helårssyklist. Og jeg hater det!


Det er utrolig lite kledelig med lue under sykkelhjelmen og en litt trang refleksvest utenpå en tykk vinterkåpe. (PS: Pelskanten er IKKE ekte.)

Da jeg startet i jobben som journalist i Nettavisen i fjor høst hadde jeg som mål å sykle gjennom hele året. Jeg er dagpendler fra Tønsberg og bor rundt fire kilometer fra stasjonen. Med rundt et kvarters sykkeltur hver vei, tenkte jeg at det kunne vel ikke være så vanskelig.

Høsten kom og det regnet mye. Da var det på med full regndress. Det var litt kjipt å sykle, men jeg beit tenna sammen og gjennomførte.

Så kom slutten av november. Det var fortsatt bart, men jeg begynte å tenke på å skaffe meg piggdekk. Det kunne bli glatt snart.

Og glatt ble det. Før piggdekkene var kjøpt inn.

Sportsbutikken hadde ikke ledig tid til å sko om hjulene før den kommende helgen. Da jeg kom ut døra denne novembermorgenen yret det litt. Jeg vurderte om jeg skulle gå inn igjen og hente bilnøkkelen i stedet. Men jeg hadde kledd meg for sykling og tok sjansen. Det skulle jeg ikke gjort.

Det viste seg at denne yringen førte til underkjølt regn og det som så ut som bar asfalt var i realiteten holke. Det gikk som det måtte.

Jeg syklet svært sakte ned de bratte bakkene. Jeg kom meg helskinnet ned en gangbru og slapp opp bremsen i svingen (idiot!). Sykkelen forsvant mot venstre og jeg mot høyre på en svært lite grasiøs måte. Jeg landet på hofta, før armen og hodet traff bakken (Ja, jeg brukte hjelm).

Klokka var ikke mer enn 04.40. Jeg skulle ha tidligvakt og måtte rekke 05-toget mot Oslo. Akkurat denne dagen kom det en mann i mot meg, det pleier være lite folk ute så tidlig. Han lurte på om det gikk bra og jeg stotret frem et svar.

Jeg var flau, men hadde egentlig ikke tid til å kjenne etter om det var vondt. For jeg måtte rekke toget mitt.

Inne på toget begynte jeg å kjenne etter. Det var litt vondt her og der, men jeg kom meg på jobb. Klokka 10 måtte jeg kaste inn håndkleet. En legesjekk viste at jeg var forslått og hadde fått en mild hjernerystelse.

Få dager senere var piggdekkene på, men noe var forandret. Jeg følte meg ikke trygg på sykkelen. Skuldrene var oppunder ørene da jeg syket ned bakker, selv om jeg visste innerst inne at jeg ikke ville skli med piggdekk.

Få dager ut i desember ble sykkelen parkert for sesongen og ikke tatt frem før i mars i år.

Jeg skulle gjerne gjort det samme nå. Problemet er at gubben har solgt bilen sin og det egentlig uten å rådføre seg med meg først. Det vil si at vi bare har én bil og han må bruke min. Han jobber 25 minutter unna hjemmet vårt og må i tillegg få barna i barnehagen og på skolen. Så jeg må pent godta den føler jeg.

I forrige uke resulterte det i fire taxiturer og tom lommebok. Jeg har nemlig lært litt. Underkjølt regn, forkjølelse og sykkel er en dårlig kombinasjon. Det fine er nemlig at det ikke går buss når toget kommer til Tønsberg klokka 01 etter kveldsvakt. Det samme problemet har jeg når jeg har tidligvakter og må ta 05-toget. Sånn er det å bo (ifølge osloboere) på «landet».

Da jeg syklet hjem tirsdag ettermiddag denne uken, kom jeg på hvor mye jeg hater å sykle på vinterstid. Det er kaldt, surt og det tar himla lang tid å få på seg lue, votter, refleksvest og overtrekksbukse. Å sykle i nylonstrømpebukse på nullføre er nemlig ikke å anbefale. Dessuten går det innmari sakte med piggdekk.

Ikke minst ligger det i bakhodet hele tiden at det kan være glatt rundt neste sving. Jeg blir feig og utrygg.

Vanligvis kan jeg ta bussen til toget. Men i neste uke har jeg ikke noe valg. Jeg har tidligvakt igjen og må rekke 05-toget. Det betyr at jeg må finne frem sykkelen igjen og håpe på det beste. Lommeboka er om mulig enda tommere få dager før desemberlønna kommer, så taxi kommer ikke på tale.

Gubben har etter mye om og men bestilt seg ny bil. Men den kommer selvsagt ikke før i mars. Lenge etter at snøen (forhåpentligvis) er borte.

I løpet av vinteren har jeg fire-fem tilfeller av vakter hvor det ikke går buss enten før eller etter togturen. Da er det bare å ikle seg lag på lag med klær og håpe på det beste.

Hvis jeg ikke kommer på jobb en dag i løpet av vinteren, ligger jeg sikkert i en grøft et sted i tussmørket og venter på at noen skal finne meg.

 

hits