Ikke villig til å ofre alt

Anas Aremeyaw Anas, undercover journalist fra Ghana er så opptatt av å skjerme sin identitet at han skjuler ansiktet under foredrag.

I forrige uke ble Oslo Freedom Forum arrangert for niende gang. Årets tema var «defending democracy» - forsvare demokratiet.

Blant dem som sto på scenen var det mennesker som selv hadde blitt utsatt for grusomme handlinger eller opplevd at sin nærmeste familie hadde ofret alt for demokratiet og andre menneskers frihet. VI fikk høre historier fra blant annet Iran, Nord-Korea, Burma, Maldivene, Syria, Kina, Zimbabwe, Venezuela, Russland og Tyrkia. De har alle én ting til felles. De er villige til å ofre sitt liv, sin egen glede for å kjempe for at andre skal få et bedre liv nå eller en gang i fremtiden. De aller fleste hadde en eller flere ganger blitt fratatt friheten sin enten på grunn av egen overbevisning eller på grunn av en forelders handling. 

Etter to dager med hjerteskjærende historier sitter jeg igjen med mange tanker. Egne bekymringer føles små og trivielle når ting som tortur, kjønnslemlesting og politiske fanger står på agendaen.

Leyla Hussein fra Somalia opplevde marerittet da hun og søsteren ble kjønnslemlestet som unge jenter av sin nærmeste familie. Nå jobber hun for å stoppe den brutale tradisjonen.

 Leyla Hussain fra Somalia var sju år da det ble arrangert en fest i hennes og søsterens ære. Hun ante ikke hva som skulle skje. Men hun innså at noe grusomt var i gjære da søsteren ga fra seg et umenneskelig hyl i et avlukket rom. Leyla forsøkte å rømme. Men ble innhentet av en rekke kvinner. Disse kvinnene, som hun stolte på, holdt henne nede og utsatte henne for en omskjæring. 

- Ingen kvinner trenger å modifisere noe på kroppen sin, sa hun fra scenen i Oslo Nye Teater. 

Skribentene blir tiet eller drept

Jeg er heldig. Jeg er født i Norge. Jeg er fri. Begge foreldrene mine lever. Barna mine har mat på bordet og får gå på skole. De kan gifte seg med hvem de vil eller ikke gifte seg i det hele tatt. Jeg er skilt, men familien meg godtar meg likevel. Jeg kan bo sammen med kjæresten min uten å føle at jeg synder. Jeg kan melde meg ut av statskirken, uten å få problemer i etterkant. Jeg har en jobb innen journalistikken. Og det er ikke farlig for meg å skrive kritisk om de som styrer landet vårt. 

Forrige uke fikk jeg høre en rekke eksempler på journalister og aktivister som ikke har vært like heldige.

Ahmedur Rashid Chowdhury, eller «Tutul», er en skribent og forlegger fra Bangladesh. Han sørget for at unge progressive skribenter fikk publisert sine artikler. 

- Skribenter og bloggere ble brutalt drept på gata i Bangladesh. I et land hvor sekulære verdier pleide å være viktig. Myndighetene la skylda på skribentenes handlinger. De sekulære skribentene blir nå sensurert. Sosiale medier blir sensurert, fortalte Chowdhury under sin presentasjon i Oslo Nye Teater.

Ahmedur Rashid Chowdhury, «Tutul», måtte til slutt rømme fra Bangladesh på grunn av sin forleggervirksomhet.

Han opplevde at det ble publisert bilder av kontoret hans på nett. Det kom trusler om at kontoret skulle bombes. Og han ble anbefalt å legge ned sitt virke.

«Bangladesh er ikke egnet for slike diskusjoner» sa myndighetene til ham.

- Jeg nektet å gi opp likevel. 

En skygge av seg selv

I oktober 2015 ble han og flere andre sekulære bloggere og skribenter angrepet med machéte. Han overlevde såvidt og sliter med en rekke skader i etterkant.

- Jeg hører nesten ikke, sover nesten ikke. Jeg er en skygge av meg selv. Men jeg lever og puster, fortalte han.

Chowdhury bor nå i Norge og har sluttet å se seg over skulderen. 

- Mange av mine kollegaer var ikke så heldige. Jeg kunne tiet stille nå som jeg lever i sikkerhet, men det nekter jeg å gjøre. Jeg ble tvunget til å forlate hjemmet mitt, men jeg kan ikke stoppe arbeidet for å frigjøre folket mitt. 

Sjikanert og truet

Ghanesiske Anas Aremeyaw Anas hadde ansiktet sitt skjult bak perlelagte frynser, for å skjule sin identitet. I sitt journalistiske virke går han «undercover» for å avsløre blant annet korrupsjon, elendige arbeidsforhold, og forholdene for psykisk syke i Ghana.

Karikaturtegneren Xavier Bonilla «Bonil» opplevde trusler direkte fra presidenten i Ecuador. I 2013 ble han den første personen som ble tiltalt for å ha brutt en kontroversiell lov som skulle regulere hva media kunne og ikke kunne gjøre. 

Guillermo Fariñas Hernández startet et nyhetsbyrå i 2003 for å sette lys på forholdene for politiske fanger på Cuba. I 2006 sultestreiket han i sju måneder for å protestere mot internettsensuren i landet. 

Jeg har ansvaret for Nettavisens debattseksjon, som består av en rekke samfunnsengasjerte personer som skriver om tema de brenner for, enten det er politikk, innvandring, integrering, kjønnskamp og religion. De kan skrive innlegg uten å risikere å bli fengslet for sine meninger. Men også her til lands opplever man sjikane og trusler, spesielt når det gjelder kvinner som skriver kritisk om religion, som Mina Bai, Æsæl Manouchechri og Lily Bandehy

Wai Wai Nu ble fengslet som 18-åring.

Fengslet på grunn av farens standpunkt

Wai Wai Nu fra Burma (Myanmar) var bare 18 år da hun og moren og søsteren ble fengslet. Årsaken var at hennes far Kyaw Min var ble innvalgt i parlamentet for opposisjonen, og naturlig nok støttet Aung San Suu Kyi.  I tillegg er familien rohingyaer, en etnisk minoritet med islam som religion.

Wai Wai og familien ble dømt til 17 års fengsel. Faren fikk 47 år. 

I kvinnefengselet møtte hun en rekke kvinner som var dømt til et liv bak murene, uten noen god grunn.

- Det verste var å være uten håp eller fremtid, fortalte hun til Oslo Freedom Forum.

I 2012 ble hun og en rekke andre politiske fanger løslatt. Da hadde hun sittet fengslet i sju år. 

Antonietta Ledezma fra Venezuela.

Antonietta Ledezma er aktivist fra Venezuela. Hun er datter av ordføreren i Caracas Antonio Ledezma. Han ble fengslet i 2015 etter at han ble anklaget for å konspirere for å avsette regjeringen i Venezuela. Antionetta jobber for å få løslatt sin far og jobber for å få innført demokrati i Venezuela. 

En rekke av foredragsholderne snakket om å bli forfulgt, trakassert, truet. Å være aktivist eller familie til en aktivist er altoppslukende og selvoppofrende.

Man får lyst til å hjelpe til. Bidra til at verden blir bedre. At mennesker får det bedre der de er. Samtidig fikk alle historiene meg til å tenke: 

Er jeg et dårlig menneske fordi jeg ikke er villig til å ofre egen lykke for andres velferd?

Det er vanskelig å svare på hvilken historie som berørte meg mest. Noen av historiene var så ufattelig grufulle at man egentlig ikke vil tro at de er sanne. Og noen av historiene ga håp. 

En helt vanlig person

- Det er lett å drepe noen i krig. Det vanskelige er å redde noen, sa Abdulrahman Almawwas, visepresident i Syrian Civil Defense (White Helmets)

De var en rekke bygningsarbeidere, taxisjåfører, bakere og studenter som ville hjelpe samfunnet. De dro dit røyken steg oppp og bygninger lå i ruiner, 

Vi var bakere, bybbbgsarbeidere, taxisjåfører og studenter Vi ville redde familiene og samfunnet vårt. Vi ville dra der røyken drev opp og bygninger på i ruiner

- 3000 frivillige har reddet 92.000 liv. Vi dokumenterer og rapporterer fra Syria, i tillegg til å hjelpe og gjenoppbygge. Vi er nøytrale. Likevel blir vi systematisk angrepet og i tillegg utsatt for «fake news» for at støtten vi får skal bli stoppet, fortalte han i Oslo Nye Teater. 

Det var ikke gitt at Almawwas skulle bli en aktivist.

- Jeg var bare en helt vanlig person da krigen startet. Jeg ville studere til en master og så gå videre med livet mitt. Men jeg måtte ta en avgjørelse og stå på rett side. Jeg gjør mye mer for samfunnet mitt ved å gjøre dette. 

Alle foto: Oslo Freedom Forum

hits